Det er et felt, ikke en vei

Gjennom årene har jeg blitt oppmerksom på en tendens innen informasjonsteknologi til å ha sterke forventninger om nøyaktig hvor mye noen bør vite om bestemte teknologier basert på stillingstittel og antall år i IT. Selvfølgelig bør noen sin nåværende stillingstittel og erfaringsnivå gi deg noe – om enn lite – innsikt i hva de gjør i jobben i dag, men det bør sjelden gi deg mye innsikt i hva de har gjort tidligere eller hvordan de kom dit de er i dag.

Det finnes noen svært vanlige “veier” gjennom IT, spesielt i småbedrifts- og mellombedriftsmarkedene, som bidrar til å stereotypisere fremgangen til en IT-profesjonell over tid. Den vanligste veien ser omtrent slik ut: videregående skole, fireårig universitetsgrad, ett eller to grunnleggende sertifikater fra CompTIA, helpdesk-jobb på inngangsnivå, bedre helpdesk-jobb, deskside-støttejobb, grunnleggende Microsoft-sertifisering, system-administrator- eller IT-sjefstilling. Denne veien er så vanlig at mange som har fulgt den rett og slett antar at alle andre i IT-verdenen har gjort det samme, og denne antagelsen skaper mange problemer på mange ulike områder.

For det første må det sies at det ikke finnes noen standardvei i IT, ikke engang tilnærmet. Alt for ofte ser IT-profesjonelle – når de projiserer egne erfaringer på andre – IT som en vei, mens det i virkeligheten er et felt (ordspillet er delvis tilsiktet). IT har verken et definert inn- eller utganspunkt fra bransjen. IT er et enormt felt bestående av mange ulike underdisipliner som eksisterer med liten eller ingen lineær progresjon fra den ene til den andre. Det er langt flere sideveis forflytninger i IT enn det er stiger å klatre.

I tillegg til den fullstendig usanne antagelsen om at bestemte utdannings- og sertifiseringskrav må oppfylles for å entre IT, er den utbredte troen på at helpdesk-stillinger er den eneste inngangsnivå-IT-stillingen som finnes, og at de kun er en trampoline-jobb, fullstendig ubegrunnet og usann. Mange – sannsynligvis de fleste – IT-profesjonelle entrer ikke feltet gjennom helpdesk, call-sentre eller engang deskside-støtte, og sannsynligvis ikke gjennom noen form for Windows-sentrert støtte overhodet. Selv om helpdesk er sluttbrukerfokusert, utgjør det kun en liten prosentandel av alle IT-karrierer, og bare en del av IT-profesjonelle vil passere gjennom det. Windows-sentrert støtte er ett av de viktigste fokusområdene innen IT og tydelig det mest synlige for sluttbrukere og de utenfor IT; dette høye synlighetsnivået kan imidlertid være misvisende. Det er like sant at helpdesk, call-senter, deskside-støtte og lignende ikke er trampoline-jobber utelukkende og er karrierealternativer i sin egen rett. Det er beklagelig at en så høy prosentandel av IT-profesjonelle ser slike stillinger som upassende karrieremål, fordi det er allment anerkjent at mangel på dyktige og dedikerte folk i nettopp disse stillingene ofte er det som skaper mest friksjon mellom sluttbrukere og IT-avdelinger.

Jeg har ved flere anledninger møtt ansettelsesansvarlige som avfeide å ansette noen som virkelig var interessert i helpdesk eller deskside-støtte som karriere og som likte å jobbe med kunder; og som kun ønsket å ansette noen som så ned på disse rollene som nødvendige onder som burde passeres så raskt som mulig på vei til et mer “givende” karrieremål. Jeg synes dette er trist på mange nivåer. Det innebærer at den ansettelsesansvarlige mangler empati for andre fagfolk og ikke vurderer deres individuelle ønsker eller styrker. Det innebærer at det aktuelle selskapet institusjonaliserer et system der folk ikke ansettes for å gjøre noe de elsker eller er gode til, men kun ansetter folk som er villige til å gjøre en jobb de ikke vil ha i håp om til slutt å gjøre en de ønsker. Dette utelukker alle som faktisk er kvalifisert til å gjøre den ønskede jobben, siden disse menneskene vil gå rett inn i disse stillingene. Det garanterer nesten også at sluttbrukerstøtten vil være dårlig siden ingen ansettes som er spesifikt gode til eller interessert i den rollen. Den ansettelsesansvarlige ser tydelig sluttbrukerstøtte som ikke å være en prioritet, og hele ideen er at alle som går inn i den rollen vil “lykkes” ved å flytte ut av den rollen så raskt som mulig, og dermed etterlate sluttbrukere med mangel på kontinuitet samt en aldri avsluttende syklus med gjennomtrekk. Å tro at IT er en vei og ikke et felt har håndgripelige, negative konsekvenser.

Å se IT-karrierer som en direkte vei fra punkt A til punkt B skaper også et upassende sett med forventninger. Det er slett ikke uvanlig at noen sier at alle med fem års erfaring i IT må vite hvordan man <setter inn en noenlunde vanlig Windows-skrivebord-oppgave her> basert på ingenting annet enn antall år i IT, og fullstendig ignorerer muligheten for at de aldri har jobbet med Windows eller i en rolle som ville utføre den oppgaven. Dette går utover den allerede problematiske holdningen mange har om at oppgavene de personlig utførte i en bestemt jobb er de samme oppgavene som alle i den jobbrollen har gjort. Dette er selvfølgelig fullstendig usant. En Windows-systemadministrator i ett selskap og en Windows-systemadministrator i et annet selskap eller til og med i en annen avdeling kan utføre lignende oppgaver eller muligens helt ulike oppgaver. Selv et tiår i disse rollene kan gi nesten helt unike erfaringer og ferdigheter. Det er rett og slett så mye potensial i IT for å gjøre ulike ting at vi ikke kan gjøre spesifikke oppgaveantagelser.

Denne antagelsesprosessen bærer over til sertifiseringer og utdanning også. Selv om mange felt bukker under for klisjeen om at alle over et visst nivå må ha en universitetsutdanning, er det langt mindre vanlig at den antagelsen er sann i IT. Få felt finner universitetsopplæring like valgfritt som IT gjør, og det er kritisk å huske at alternative måter å entre feltet på finnes. Mange av de beste og klokeste entrer IT direkte og ikke gjennom en utdanningskanal. Disse kandidatene er ofte år foran sine “utdannede” motparter og representerer ofte den mest lidenskapelige, drevne og dyktige talentmassen; og de er nesten helt sikkert de mest kapable til selvmotivasjon og selvutdanning, som begge er ekstremt viktige egenskaper i IT.

På samme måte ble jeg nylig introdusert, for første gang, for antagelser om sertifiseringer. Sertifiseringer er spesifikke for jobbroler og ingen ville gjelde bredt for alle roller, og ingen ville gi mening for noen å inneha hvis en høyere sertifisering ble holdt eller hvis de aldri har passert gjennom det spesifikke punktet i den spesifikke jobbrollen. Eksemplet som dukket opp var en ansettelsesansvarlig som faktisk trodde at alle med ti års erfaring forventes å ha både A+ og Network+ sertifisering. Begge er sertifiseringer på inngangsnivå og ikke relevante for det store flertallet av IT-karrierer (A+ har spesielt lite bred anvendbarhet, mens Network+ er mye mer generell men fortsatt effektivt på inngangsnivå). Selv om det ikke ville være overraskende å finne disse holdt av en tiårs IT-veteran, ville det ikke gi noen mening overhodet å bruke dem som filtreringsagenter ved hvilke man ville utelukke kandidater for mangel på. Dette er fullstendig latterlig. Disse sertifikatene er kun utformet for å vise rudimentær kunnskap i spesifikke IT-karriereveier. Alle som har passert det punktet i karrieren sin uten å trenge dem ville aldri gå tilbake og bruke tid og penger på å tjene sertifiseringer på inngangsnivå mens de allerede er på et karrieremidtpunkt. Når du har en doktorgrad, går du ikke tilbake og tar en annen toårig grad bare for å vise at du kunne ha gjort det – doktorgraden er nok til å demonstrere evnen til å oppnå en grad på inngangsnivå. Og de fleste med en betydelig historie i feltet vil ofte ha passert karrierepunktet der disse sertifikatene ga mening år før sertifikatene i det hele tatt eksisterte (Network+, for eksempel, eksisterte ikke før jeg hadde vært i IT i mer enn et tiår allerede!)

Jeg er spesielt sensitiv overfor dette problemet både fordi jeg tilbrakte flere år som karrierrådgiver og hjalp IT-profesjonelle på vei mot karrierevekst og -utvikling, og fordi jeg selv ikke fulgte det som regnes som en konvensjonell vei inn i IT. Jeg var heldig nok til å ha praktisert innen programvareutvikling i løpet av ungdoms- og videregående skoleårene og ble tilbudt en stilling innen UNIX-støtte rett ut av videregående. Jeg passerte aldri gjennom noen Windows-sentrerte roller, og jeg jobbet heller aldri på en helpdesk eller med deskside-støtte utover en liten mengde UNIX-høyend-forskningslaboratorier. Karrieren min tok meg i mange ulike retninger, men nesten ingen fulgte de banene som så mange ansettelsesansvarlige forventer. Å forsøke å forutsi hvilken bane ens karriere vil ta i fremtiden er umulig. Like umulig er det å forsøke å bestemme hvilken bane som må ha blitt tatt for å ha nådd en nåværende posisjon. Det er rett og slett for mange måter å komme fra punkt A til punkt B.

Å omfavne unikhet i IT er viktig. Vi bringer alle ulike styrker og svakheter, ulike ideer og prioriteringer, ulike mål og ulike ting vi liker eller avskyr å gjøre. Den jobben som én person ser som et nødvendig onde, vil en annen elske å gjøre, og den lidenskapen for rollen vil synes. Den lidenskapelige, karrierefokuserte helpdesk-profesjonelle vil bringe en helt annen joie de vivre til jobben enn noen som føler at de er fanget i en uønsket jobb inntil en annen mulighet dukker opp. Dette betyr ikke at sistnevnte ikke vil jobbe hardt og gjøre sitt beste, men det er lite som kan gjøres for å konkurrere med noen som er lidenskapelig opptatt av en spesifikk rolle.

Det er også svært lett, når vi ser på IT som en enkelt vei, å glemme at individuelle roller – som helpdesk – faktisk har progresjon innenfor selve rollen. Ofte eksisterer det mange trinn innenfor spesifikke roller. I tilfelle helpdesk er det vanlig å referere til disse som L0 til L3. I tillegg finnes det helpdesk-teamledere og helpdesk-sjefsstillinger som er vanlige. En hel karriere kan ha innenfor helpdesk-fokus-underdisiplinen innen IT. Det er ingenting galt med å entre IT direkte inn i den rolletypen som interesserer deg. Det er heller ingenting galt med å oppnå en posisjon i karrieren der du er glad for å bli. Alle har en idealstilling, en karrierestilling der de både utmerker seg i det de gjør og er lykkelige med å gjøre det på ubestemt tid. I de fleste felt strever folk faktisk etter å oppnå denne typen stilling ganske tidlig i karrieren. I IT er dette merkelig uvanlig.

Det er et stort sosialt press innen IT om å ha “ambisjoner” som driver deg mot stadig mer utfordrende stillinger innen feltet. Delvis er dette fordi IT er et så enormt felt som er så dynamisk at de fleste faktisk entrer der mulighetene byr seg og deretter forsøker å manøvrere seg inn i stillinger de finner interessante over en periode på mange år. Dette skaper en kultur med kontinuerlig endring og forventninger om fremgang, til en viss grad. Dette er ikke fullstendig dårlig, men det marginaliserer eller til og med straffer ofte folk som klarer å finne sine ønskede stillinger, spesielt hvis dette skjer tidlig i karrieren og enda mer spesifikt hvis det skjer i en rolle som mange ser som en “trampoline”-rolle, slik som helpdesk eller deskside-støtte. Dette er ikke bra for enkeltpersoner, for bedrifter eller for feltet generelt. Det presser folk inn i roller der de ikke er lykkelige og ikke er godt egnet for å tilfredsstille sosialt press snarere enn karriereambisjoner eller forretningsbehov.

Ambisjoner er ikke nødvendigvis noe bra. Det er heller ikke nødvendigvis noe dårlig. Men alt for ofte ser ansettelsesansvarlige etter ambisjoner når det ikke er i noens interesse. Å ansette noen ung eller uerfaren i håp om at de vokser over tid og beveger seg inn i stadig mer avanserte roller er et beundringsverdig mål og kan fungere utmerket. Men å unngå å ansette noen som er perfekt egnet for en rolle fordi de vil ønske å bli der de er godt egnet og der de utmerker seg, gir ingen mening i det hele tatt. I en idealverden ville alle bli ansatt direkte i den perfekte stillingen for dem, og ingen ville noen gang trenge å skifte jobb. Dette er best for både de ansatte og arbeidsgiveren. Det er sjelden mulig, men bør absolutt ikke unngås når muligheten byr seg.

Å skape stereotyper og bruke dem til å dømme IT-profesjonelle har negative konsekvenser for alle. Det øker stress, reduserer karrieretilfredshet, minsker ytelse og senker kvaliteten på IT-tjenesteleveransen mens det gjør det dyrere å levere. Det er avgjørende at vi aksepterer IT som et felt, ikke som en vei, og at vi også aksepterer at IT-profesjonelle er individer med ulike mål, ulike karrieremotivasjoner og ulike ambisjoner. Variasjon og mangfold i IT er langt viktigere enn i de fleste felt fordi IT er så stort og krever så mange ulike perspektiver for å fungere optimalt. I motsetning til en vei som følger en enkelt, forutsigbar bane, lar et felt deg vandre i mange retninger og ankomme mange ulike destinasjoner.