Ny hyperkonvergens, gammel lagring

Vi drømmer alle om den dagen vi får bygge en ny infrastruktur fra bunnen av uten eksisterende teknisk gjeld som holder oss tilbake. En greenfield-utrulling der vi velger det som er best, ruller det ut ferskt og nyter det. Men de fleste av oss lever i den virkelige verden der det ikke er særlig realistisk, og det vi faktisk møter er en verden der vi må planlegge for fremtiden men også arbeide med det vi allerede har.

Å klare seg med det vi har er nærmest et uunngåelig faktum i IT, og når man nærmer seg lagring ved å gå fra en eksisterende arkitektur til hyperkonvergens vil ting ikke være annerledes. I svært mange tilfeller vil vi stå overfor en situasjon der det finnes en eksisterende investering i lagring som vi ikke ønsker å rett og slett kaste, men som ikke nødvendigvis passer pent inn i vår visjon om en hyperkonvergert fremtid.

Det finnes åpenbare alternativer å vurdere, selvfølgelig, som å returnere leid utstyr, pensjonere eldre utstyr eller selge fremdeles brukbart utstyr direkte. Dette er levedyktige alternativer og bør vurderes. Å eliminere gammelt utstyr eller utstyr som ikke passer godt inn i de nåværende planene kan være fordelaktig, ettersom vi kan forenkle nettverkene våre, redusere strømforbruk og muligens til og med gjenvinne noe av investeringene våre.

I praksis er imidlertid disse alternativene sjelden økonomisk levedyktige, og vi trenger å gjøre mer produktiv bruk av eksisterende teknologiinvesteringer. Hvilke alternativer som er tilgjengelige for oss avhenger selvfølgelig av en rekke faktorer. Men vi vil se på noen eksempler på hvordan vanlige lagringsenheter kan gjenbrukes i et nytt hyperkonvergert system for å opprettholde nytten av dem enten til de er klare for pensjonering eller til og med, i noen tilfeller, på ubestemt tid.

Den enkleste gjenbruken av eksisterende lagring – og dette gjelder i like stor grad for både NAS og SAN i de fleste tilfeller – er å utpeke dem som backup- eller arkivmål. Tradisjonelle NAS- og SAN-enheter er utmerket backup-maskinvare og er generelt brukbare av nesten enhver backup-mekanisme, uavhengig av tilnærming eller leverandør. Og fordi de er generiske backup-mål kan en blanding av backup-mekanismer, som agentbasert, agentløs og egendefinerte skript, alle arbeide mot det samme målet. Backup får så sjelden den oppmerksomheten og investeringen det fortjener at dette ikke bare er den enkleste, men ofte den mest verdifulle bruken av eksisterende lagringsinfrastruktur.

Selvfølgelig kan alt som passer for backup også brukes til arkivlagring. Arkiveringsbehov er generelt mindre nødvendige (bare en prosentandel av firmaer trenger arkivlagring, mens alle trenger backup) og har lavere prioritet, så dette er mer et kanttilfelle for gjenbruk, men fortsatt ett å vurdere – spesielt for organisasjoner som kan arbeide med å gjenbruke et stort antall muligens uensartede lagringsenheter. Det er imidlertid verdt å merke seg at det å gå over til hyperkonvergens tenderer til å «flate ut» beregnings- og lagringsrommet på en måte som lett kan introdusere verdi for lavytelse, lavprioritet arkivlagring som kanskje ikke eksisterte eller var like tydelig fremfor omstruktureringen av miljøet.

NAS har de unike fordelaktige brukstilfellene at det kan brukes som generell nettverkslagring, særlig for sluttbrukeres hjemmemapper. NAS-lagring kan brukes på så mange steder i nettverket at det er svært enkelt å fortsette å bruke etter at kjernearkitekturene er flyttet. Det mest populære tilfellet er for brukernes egne lagringsbehov, der NAS er koblet direkte til sluttbrukerenheter, noe som gjør det mulig å avlaste lagringskapasitet, ytelse og nettverkstrafikk fra den konvergerte infrastrukturen til NAS-en. Det vil faktisk være svært sjeldent å fjerne en NAS fra et hyperkonvergert nettverk ettersom dens potensielle nytte er så høy og åpenbar.

Både SAN og NAS har potensial til å kobles direkte til de virtuelle maskinene som kjører på toppen av en hyperkonvergert infrastruktur. På denne måten kan de fortsette å brukes på tradisjonell måte inntil de ikke lenger er nødvendige eller hensiktsmessige. Selv om det ikke ofte er den anbefalte tilnærmingen å koble nettverkslagring direkte til en VM, finnes det brukstilfeller for dette, og det lar systemer oppføre seg som de alltid har gjort i et fysisk miljø inn i fremtiden. Dette er spesielt nyttig for tilordnede stasjoner og brukermapper via NAS, mye som vi nevnte for sluttbrukerenheter, men tilfellene er definitivt ikke begrenset til dette.

En SAN kan gi noe svært nødvendig funksjonalitet i noen tilfeller for visse arbeidsbelastninger som krever delt blokklagring som ellers ikke er tilgjengelig eller eksponert på en plattform. Arbeidsbelastninger på en VM vil bruke SAN-en som de alltid har gjort og ikke engang være klar over at de er virtualiserte eller konvergerte. Selvfølgelig kan vi også koble en SAN til en virtualisert filserver eller NAS-hode som kjører på vår hyperkonvergerte infrastruktur, hvis nivådelingen for den typen arbeidsbelastning anses som hensiktsmessig.

Å arbeide med eksisterende infrastruktur ved implementering av en ny byr på utfordringer, men det er en utfordring vi kan takle med kreativitet og logisk tilnærming. Lagring er en nærmest uuttømmelig utfordring, og det å ha eksisterende lagring å gjenbruke kan lett ende opp med å være eksepsjonelt fordelaktig.